Mandag morgen i hagen på CIS, Centro de Intercambio y Solidaridad, sitter 12 bleke brigadister som for et halvt døgn siden landet i San Salvador, og prøver å riste av seg jetlaget. I tillegg er jeg fullstendig språkforvirret. Stemmen til Griselda, vår språkskolekoordinator durer avgårde på spansk, og min spansk er som Vemunds -meget begredelig.
Døgnvill lukker jeg ørene og konsentrerer meg med å se våken ut og takle varmen. Etter at Griselda har snakket en stund, dytter Maria – brigadens tolk og min barmhjertige språksamaritan – i meg og hvisker:
- Vemund og du skal begynne med spansk nå.
- Allerede, tenker jeg lett nervøst og dilter etter Roberto, en tålmodig lærer skal det snart vise seg. Griselda har ganske riktig tolket vår vurdering av egne spansk-kunnskaper slik at en test for å finne vårt nivå er ganske unødvendig.
CIS er en organisasjon som koordinerer internasjonal solidaritet i El Salvador. I den siste tiden har de jobbet med å hjelpe områder rammet av Mitch, og selvsagt presidentvalget, som vi – for å foregripe begivenhetene en smule, var så heldige å få være med på. CIS organiserer også språkskole i spansk og engelsk, og setter sammen politisk og kulturelt program for brigaden de første to ukene vi er her. De finner snille familier vi bor hos, og styrer mange av de amerikanske, australske, engelske og norske observatørene som kommer uken før valget.
Vemund og jeg er i full gang med "Jeg heter..." på spansk når Hedda kommer fnisende inn til vår Basico-gruppe.
- Språktesten ble litt for vanskelig, mener Hedda, og maestro Roberto får tre vanskelige norske navn å forholde seg til. Ettersom salvadoranere ikke hører forskjell på B og V blir vi raskt omdøpt til Bemund, Edda og Vite – et mer passende navn på meg hadde vært Uvite etter spansk-kunnskapene å dømme – men jeg kaster meg over glosene med dødsforakt. Om to uker skal Vite være et navn jeg kan leve opp til.
Roberto, frivillig lærer på CIS, gjør sitt beste for å holde styr på tre lattermilde brigadister som forsøker å lære seg spansk på ti dager. Men når Hedda en dag erklærer med bestemt mine at "Jeg sover med hofteholdere" , ler maestroe´n hjertelig med. Bedre blir det ikke noen dager senere når Vemund betror oss at han har en marinert kjæreste. Roberto hever øyenbrynene mens latteren fra Hedda og meg selv overdøver Vemunds forsøk på å si at han mente kjærlig...
Vi får vite av Griselda at språkgruppene skal ha "graduation" , og alle må til pers og fremføre "noe". Roberto mener at basicogruppen bør synge og fremføre dikt. Vi øver inn "to og to er fire" på spansk – og på tross for Vemunds forsøk på å stemme gruppen, vedvarer vi å synge falskt. Ikke er vi noe særlig gode på den spanske teksten heller.
På Den Store Dagen er det fullt av mennesker i hagen på CIS. Nervøse salvadoranere som har lært engelsk, og minst like nervøse nordmenn som skal ha lært spansk. Etter litt mat og drikke skal heltene duge til sang og spill. De første som skal i ilden: gruopo basico en español! Med stoisk ro entrer tre brigadister scenen. Vi må fremstå som verdensvante og selvsikre sammenlignet med for to uker siden, tenker jeg mens jeg svelger sommerfugler. Ikke er vi så bleke heller, forsøker jeg å kvinne meg opp med når Roberto introduserer oss. Snart synger vi feiende flott og leser dikt med patos. Elegant runder vi av vårt lille show med "Haren med gitaren", og jubelen vil ingen ende ta. Oppglødd av all denne responsen drar Edda, Bemund og Vite i gang med ekstranummer, og med god hjelp fra ni andre brigadister, tar vi "Min hatt den har tre kanter".
Så er basicogruppen ferdig, i hånden har jeg bevis på at jeg har gjennomført kurs i spansk –om ikke med stil så med stor innsatsvilje og pågangsmot. Nå gjenstår det å praktisere det på den salvadoranske landsbygda.
Bitte